Well, there's a law and there's what's right. I'm going to do what's right!
Jessica Alba som «Sartana» i Machete (2010)
Som norske borgere lever vi etter et sett felles regler som styrer våre liv. Utover dette har hver og en av oss en rettferdighetsans og en evne til å skille mellom rett og galt som er personlig og autonom. Ulike mennesker slipper rettferdighetssansen løs i ulik grad og på ulike måter. Noen velger å huse papirløse flykninger, selv om de vet at de oppholder seg ulovlig i Norge. Noen velger å bryte fartsgrensen på vei til sykehuset, selv om de vet at det er ulovlig å kjøre for fort. De som mener statens skattepolitikk er urettferdig, velger å finne måter å unngå skattebetaling på. Jessica Alba oppfordrer meksikanske arbeidere til massekryssing av grensen til USA, i protest mot myndighetens behandling av dem.
Vår rettferdighetssans stemmer altså ikke alltid overens med styresmaktenes regler. Lovene kan derfor ikke regnes som vår øverste moralske myndighet. Tester du påstanden "det er galt, fordi det finnes regler mot det", vil du finne ut at den ikke er sann. «Det er forbudt fordi det er forbudt» derimot, er sant. Som Alba sier i Machete: «Yes, I am a woman of the law. And there are lots of laws. But if they don't offer us justice, then they aren't laws!»
Noen forbud kan vi leve med, og de fleste forbud er ment godt. Men noen forbud bør brytes. Når grupper eller enkeltindivider ønsker å kommunisere og politisere misforholdet mellom styresmaktenes regler og sin egen rettferdighetssans, med ikke-voldelige midler og med mål om å endre reglene, kalles det sivil ulydighet.
Individer har rett til å selv bedømme hvorvidt en lov reflekterer eller håner rettferdigheten, sa Henry D. Thoreau, og var den første til å formulere konseptet «sivil ulydighet». Jessica Alba formulerer Thoreaus prinsipp på nytt. Dersom loven er et hån mot rettferdigheten har individet en plikt til å være ulydig overfor loven og akseptere konsekvensene av denne ulydigheten, som Thoreau skrev. De styrendes autoritet avhenger av enigheten til dem som blir styrt. Forpliktelsen til å adlyde i et liberalt samfunn er relativ, ikke absolutt, mente han - relativ til sin rett til å protestere med sivile midler - når misforholdet mellom regler og rettferdighetssansen er for stor.
Sivil ulydighet har vært svært viktig for miljøbevegelsen i Norge, særlig fra 1970-tallet. Der de tradisjonelle miljøorganisasjonene ofte var toppstyrte og undervisende, ble nye miljøorganisasjoner og -aksjoner stadig mer innrettet mot direkte utøvelse av krav. Miljøaktivistenes sivile ulydighet bidro til at myndighetene tok spørsmålet om miljø- og naturvern på alvor, som blant annet resulterte i et miljøverndepartement, verneplaner for vassdragene, en rensing av et forurenset Mjøsa, og senere, samiske selvråderettigheter. De lenket seg til vassdrag, hindret prøvesprengninger, klatret opp på gasskraftverk, stanset selfangst, blokkerte hvalfangstfartøy, hindret oljeboringer, okkuperte miljøministerens kontor og blokkerte veiutbygginger. Natur og Ungdom hadde også en plakatkampanje i 1989-90 med teksten "Jeg sniker fordi det er for dyrt".
Boligokkupantenes strategi ligger også nær Planka-gruppenes metode. Boligokkupantene vil politisere byens tomme hus. De anser tomme hus som en grovere rettferdighetskrenkelse enn deres egen bruk av disse. Planka-aktivistene vil politisere kollektivtrafikkens beveggrunn, og mener vanskjøtsel av et kollektivt gode fører med seg en urettferdig samfunnsutvikling. Begge grupper vil stille spørsmålstegn ved hva som er politisk rettferdig og ikke, hva som er rett, og hva som er galt.
Om Planka Oslo er en sivil ulydighetsaksjon eller ikke, er kanskje et juridisk spørsmål. Hver av Planka-aktivistene gjør tross alt noe som svært mange mennesker allerede gjør daglig i kollektivtrafikken: De kjører uten billett. Selve ulydigheten er imidlertid av stor verdi. Vi ønsker å organisere denne ulydigheten og formulere dens misnøye.
Verdens største enhetlige sosiale bevegelse er en okkupasjonsbevegelse. De Jordløse (MST) i Brasil okkuperer landområder de mener er urettmessig forvaltet av staten eller av private selskaper. Okkupasjonen av landområdene skjer ved en massiv innflytting av jorbrukerfamilier, som øyeblikkelig lager hus å bo i og dyrker mat å spise. Samtidig som de performativt hevder sin rett til jord og livsgrunnlag, går de rettens vei for å befeste denne retten. Vinner de saken, kjøper staten jorden og gir bøndene bruksretten. Hittil har over to millioner mennesker fått et nytt liv med denne strategien i Brasil.
De Jordløse blir kalt snyltere og kriminelle av mange svært velstående politikere, mediepersonligheter og jordeiere i Brasil. I resten av Brasil, og i verden forøvrig, har De Jordløse et stort nettverk av støttespillere - også i Norge. Skyldspørsmålet rundt stjeling av jord blir funnet latterlig av de aller fleste som hører om dem, fordi deres moralske ledetråd er så sterk: Én prosent av befolkningen eier 46 prosent av jorda i Brasil. Beskyldninger om stjeling, egenvinning og vanskjøtsel blir rettet mot politikerne, som tross alt har makt både til å bevare ulikhet og urett, men også mulighet til å skape mer innflytelse til flere, bedre fordeling og mindre maktkonsentrasjon.
Derfor er det politikerne som blir svar skyldig i spørsmålet om moral. I Norge opptrer politikere og myndigheter svært umoralsk i møte med miljøproblemene, både lokalt og nasjonalt. Arne Johan Vetlesen og Halfdan Wiik trekker godt i sin kronikk i Klassekampen i fjor:
Situasjonen er ikke bare utålelig – den er nærmest uvirkelig. På et hvilket som helst annet politikkområde ville en tilsvarende dårlig måloppnåelse utløst ramaskrik. (...) Hva kan grunnen være til at [...] våre politikere ikke makter å omsette forskningsresultater i mottiltak som monner? De er betrodd ansvaret for å beskytte rettighetene til de unge og ufødte, de forsvarsløse og naturen. Likevel ser vi ingen realistiske strategier i retning av en bærekraftig framtid.1
Er sivil ulydighet svaret på alt? Vårt samfunn er til en viss grad preget av uenighet. Men hva ville skjedd dersom alle uttrykte sin uenighet med sivil ulydighet? Ville ikke samfunnsdebatten blitt preget av kaos, selvrettferdighet og forhastelse? Med et dogmatisk forhold til det kategoriske imperativ, er det vanskelig å gjøre pragmatisk politikk. Vi mener det skal være fullt mulig å vurdere hvert arbeid og hver kamp for seg, og bestemme seg for en strategi man mener vil føre saken frem - uten at dette nødvendigvis skal gjelde for alle, og uten at én strategi i et spesielt arbeid skal unnskylde andre strategier helt utenfor førstnevntes sfære. Med sivil ulydighet er det viktig å vurdere konsekvensene av aktivistenes regelbrudd, og se an ringvirkningen av aksjonen.
I Planka Oslo utøver vi vår ulydighet der vi mener det trengs en endring, i trafikkhierarkiet, hvor mobilitet er en vare og hvor prisene skal regulere mennesker vekk fra en av fremtidens mest sentrale transportmiddel. Motstanden vår og ønsket om endring er blir formidlet gjennom medlemmenes egne kropper, hver dag. Klimaaktivister fra København i desember 2009 forklarer sivil ulydighet på følgende måte:
Præcis som med kærlighet, så kan civil ulydighet ikke kun udtrykkes igennem ord. Det skal skabes med vores kroppe. Hvis ikke det sker, kan vi aldrig forstå, hvad kærlighet egentlig er, eller forstå hvad vi snakker om, når vi taler om kærlighet. Så simpelt er det. Det er et spørsmål om kærlighet, rettferdighet og værdighet
www.modkraft.dk, 4. januar 2010
Sitatet understreker det viktige forholdet mellom ord og handling. Handlingen er en forutsetning for ordenes betydning.
Det performative aspektet endrer også Planka-aktivistenes forhold til den trafikken de beveger seg i hver dag, men har ingen innflytelse over. En av grunnene til at vi startet Planka Oslo, og valgte å videreføre svenske Planka.nus P-kasse, var ønsket om å endre dette misforholdet. Det er ikke mye vi kan gjøre innenfor dagens politiske rammer. Likevel ser vi på denne aksjonformen som en invitasjon til alle trafikanter, til å nærme seg som et subjekt i trafikken.
Som en aksjon inspirert av sivil ulydighetstradisjonen, ønsker vi å ta våre kropper i bruk og bruke dem til å formulere vår misnøye og våre krav – hver dag. Motivet vårt er ikke like heroisk som Jessicas Albas appell for bedre kår for meksikanske arbeidsinnvandrere. Like fullt mener vi en annerledes kollektivtransport er en del av en helhetlig løsning på byenes økologiske krise, og vi har valgt vår måte å fremme diskusjonen på.
1«Klimapolitikkens elendighet» i Klassekampen, 19. april 2011.
Denne teksten er et utdrag fra heftet Planking, som du får lest og kjøpt her!